Ble nylig gjort oppmerksom på noe i Norges lover som sier at man ikke kan legge ut bilder av personer uten deres samtykke (med visse unntak). Dette gjelder også inntil 15 år etter deres død. Dette av personvernhensyn. Har derfor nå lukket alle albumene på http://picasaweb.google.com/johnnypedia for offentligheten. Du må logge deg inn med det brukernavnet og passordet mange av dere har fått.
Til dere som vil legge til flere album: Sørg for at albumene får en rød hengelås (krever innlogging for å se bildene)
søndag 2. august 2009
lørdag 7. mars 2009
Minnetale fra Gun E. Alfheim
Dette er til Jon Rune!
Først kjente jeg deg ikke, så var du en flørt, så ble du min kjæreste og så ble du min aller, aller beste venn; min nære, gode, kjære venn.
Noen synes vi var rare som holdt kontakten så tett.
For oss var det ikke tvil, det var det som var rett.
Vi møttes på ferie på Skiathos via venner og venners venner. Først pratet jeg med din kamerat, men da jeg snudde meg til deg, snudde jeg meg aldri tilbake. Du hadde innsikten i mennesker. Du var med på de interessante samtalene. Du var forståelsesfull, ærlig og meget klok.
Fra da av så jeg bare deg,
du var alt jeg ønsket meg.
Hjemme fra Skiathos ble jeg raskt introdusert til din familie og dine venner. Vi har hatt mye hygge sammen med familien i nr. 19, hvor Else-Brit og Gunnar stadig har invitert til deilig matservering.
Kort tid etter hjemkomst sa du at du skulle på hyttetur med Jacob og Lene til Arendal. Du sa det ble litt jobbing og at jeg var hjertelig velkommen til å bli med. Jeg synes det var merkelig at du inviterte til jobbehelg, men ville gjerne se deg og ble med. I ryggsekken hadde jeg med hverdagsklær. Arbeidsklær lot jeg ligge igjen hjemme. Jeg trodde det var din form for humor eller noe sånt.
I ettertid har vi ledd en del av nettopp det,
at det var til en arbeidsleir du tok meg med.
Du var en ordkunstner av dimensjoner. For meg var du som et oppslagsverk på ord, uttrykk og formuleringer. Jeg vet du hjalp en del andre med å skrive eller rette tekst også. Diktene dine er helt enestående. Jeg har blitt hyret inn for å deklamere de i 70årslag, pensjonistforeninger, sanitetsforeninger osv. Bevisst forteller jeg aldri før jeg begynner hvem som er forfatteren. Jeg lar tilhørerne lure. Etterpå får jeg høre de har undret på om det var Andre Bjerke, Göthe eller andre store diktere. Ganske himmelfalne blir de når de får vite at det ikke er en kjent dikter og at du var så ung da du skrev de.
Dine dikt har jeg deklamert i mang en forening og på cafe.
De er meget godt likt – det blir alltid suksè!
En underfundig og lun humor hadde du også. I mitt 35 årslag holdt du en tale og fortalte at jeg hadde oppgitt to ønsker til bursdagsgave. Det ene var at du skulle operere den skjeve neseveggen din. Du utbroderte hvor smertefull en slik operasjon kunne være. Likevel hadde du bestilt time og jeg kunne være tilstede om jeg ønsket. Det andre ønsket var et dikt (og dette var et reelt ønske). I følge deg selv hadde du sittet halve natten og strevd med dette diktet uten å få det til. Derfor spurte du når du holdt talen om du heller kunne operere bort en blindtarm eller nyre eller noe sånt.
Starten og slutten på diktet hadde du for øvrig fått til. Det skulle begynne slik: ”Husker du på Skiathos- oss” og ende slik: ”Derfra på denne sti- vi”.
Jon Rune jeg tenker på deg som klok og forstanding,
likevel en porsjon humor hadde du med bestandig.
Det man først tenker på med deg, Jon Rune, er omsorgen for mennesker.
På fest hos noen venner av meg flokket det seg stadig noen rundt deg. De ville lette sine sorger og alltid hørte du tålmodig og rolig etter.
Du og jeg hadde mange diskusjoner bl.a om sosialsystemet. Takket være deg har jeg nå et bredere perspektiv enn før. Du så alltid enkeltmenneskene.
Du var kanskje ikke den som var mest glad i å stille inn videoen eller å lage mat. En av dine mye spiste middager var pølse på bensinstasjon. Esso var ditt favorittsted, for der har de chiliketchup. Litt manglende teknisk kompetanse og noe manglende matkunnskap eller matlagingsinteresse spilte ingen rolle. Du hadde det aller viktigste. Du bidro til de gode samtalene! En dag jeg hadde innbrudd i bilen min, kom alle med en naturlig reaksjon: ”Hadde du lommeboken i bilen?”. Indirekte sa de: ”Din idiot!”. Du var den eneste som sa du selv hadde hatt innbrudd i bilen og hvor kjipt det var. Du møtte meg!
Hvor deilig det var å ha en slik samtalepartner.
Jon Rune, i deg var det en sann sjelevenn jeg møtte,
du så meg, du møtte meg, du var min støtte.
Når vi holdt rundt hverandre sa jeg ofte at vi passet akkurat. Kroppene gikk så fint inntil hverandre. Høydene var perfekt. For kort tid siden var det du som kom med den samme kommentaren: ”Vi passer akkurat!”. Vi hadde masse fint sammen og hadde opparbeidet en intern humor og måte å prate på. Vi forstod hverandre. I tiden du har hatt det vanskelig kunne jeg ikke annet enn å støtte deg. Jeg savner deg veldig, men jeg trøster meg med at du har fred nå.
Dette var litt om oss og hva du har betydd for meg.
Jon Rune, jeg elsker deg og jeg tilgir deg!
Nå skal jeg ta et dikt som jeg synes passer og som forteller noe om Jon Rune og meg. Det er skrevet av Anna Kathrine Graff og heter:
”DU OG JEG”.
Jeg synger så mangen en jublende sang,
din vise har vemodets dæmpende klang.
Jeg eier den klingende latter endnu;
det roligste smil – det har du.
Jeg drømmer end under blomstrende trær,
maner meg lykken i solgyldent skjær.
Og elskoven har jeg, dens lyster og gru;
men hele dens alvor - har du.
Min gråt blir tit til et skjæmtende smil,
min tro har tillid og tusen tvil.
Den farligste tankeløshet har jeg,
Men klokskapen findes - hos deg.
Nu flygter den virksomme, støiende dag,
jeg sitter her træt efter glædens jag.
Og hele min længsel søker deg nu,
Ti freden – ja freden – har du.
Gun
Først kjente jeg deg ikke, så var du en flørt, så ble du min kjæreste og så ble du min aller, aller beste venn; min nære, gode, kjære venn.
Noen synes vi var rare som holdt kontakten så tett.
For oss var det ikke tvil, det var det som var rett.
Vi møttes på ferie på Skiathos via venner og venners venner. Først pratet jeg med din kamerat, men da jeg snudde meg til deg, snudde jeg meg aldri tilbake. Du hadde innsikten i mennesker. Du var med på de interessante samtalene. Du var forståelsesfull, ærlig og meget klok.
Fra da av så jeg bare deg,
du var alt jeg ønsket meg.
Hjemme fra Skiathos ble jeg raskt introdusert til din familie og dine venner. Vi har hatt mye hygge sammen med familien i nr. 19, hvor Else-Brit og Gunnar stadig har invitert til deilig matservering.
Kort tid etter hjemkomst sa du at du skulle på hyttetur med Jacob og Lene til Arendal. Du sa det ble litt jobbing og at jeg var hjertelig velkommen til å bli med. Jeg synes det var merkelig at du inviterte til jobbehelg, men ville gjerne se deg og ble med. I ryggsekken hadde jeg med hverdagsklær. Arbeidsklær lot jeg ligge igjen hjemme. Jeg trodde det var din form for humor eller noe sånt.
I ettertid har vi ledd en del av nettopp det,
at det var til en arbeidsleir du tok meg med.
Du var en ordkunstner av dimensjoner. For meg var du som et oppslagsverk på ord, uttrykk og formuleringer. Jeg vet du hjalp en del andre med å skrive eller rette tekst også. Diktene dine er helt enestående. Jeg har blitt hyret inn for å deklamere de i 70årslag, pensjonistforeninger, sanitetsforeninger osv. Bevisst forteller jeg aldri før jeg begynner hvem som er forfatteren. Jeg lar tilhørerne lure. Etterpå får jeg høre de har undret på om det var Andre Bjerke, Göthe eller andre store diktere. Ganske himmelfalne blir de når de får vite at det ikke er en kjent dikter og at du var så ung da du skrev de.
Dine dikt har jeg deklamert i mang en forening og på cafe.
De er meget godt likt – det blir alltid suksè!
En underfundig og lun humor hadde du også. I mitt 35 årslag holdt du en tale og fortalte at jeg hadde oppgitt to ønsker til bursdagsgave. Det ene var at du skulle operere den skjeve neseveggen din. Du utbroderte hvor smertefull en slik operasjon kunne være. Likevel hadde du bestilt time og jeg kunne være tilstede om jeg ønsket. Det andre ønsket var et dikt (og dette var et reelt ønske). I følge deg selv hadde du sittet halve natten og strevd med dette diktet uten å få det til. Derfor spurte du når du holdt talen om du heller kunne operere bort en blindtarm eller nyre eller noe sånt.
Starten og slutten på diktet hadde du for øvrig fått til. Det skulle begynne slik: ”Husker du på Skiathos- oss” og ende slik: ”Derfra på denne sti- vi”.
Jon Rune jeg tenker på deg som klok og forstanding,
likevel en porsjon humor hadde du med bestandig.
Det man først tenker på med deg, Jon Rune, er omsorgen for mennesker.
På fest hos noen venner av meg flokket det seg stadig noen rundt deg. De ville lette sine sorger og alltid hørte du tålmodig og rolig etter.
Du og jeg hadde mange diskusjoner bl.a om sosialsystemet. Takket være deg har jeg nå et bredere perspektiv enn før. Du så alltid enkeltmenneskene.
Du var kanskje ikke den som var mest glad i å stille inn videoen eller å lage mat. En av dine mye spiste middager var pølse på bensinstasjon. Esso var ditt favorittsted, for der har de chiliketchup. Litt manglende teknisk kompetanse og noe manglende matkunnskap eller matlagingsinteresse spilte ingen rolle. Du hadde det aller viktigste. Du bidro til de gode samtalene! En dag jeg hadde innbrudd i bilen min, kom alle med en naturlig reaksjon: ”Hadde du lommeboken i bilen?”. Indirekte sa de: ”Din idiot!”. Du var den eneste som sa du selv hadde hatt innbrudd i bilen og hvor kjipt det var. Du møtte meg!
Hvor deilig det var å ha en slik samtalepartner.
Jon Rune, i deg var det en sann sjelevenn jeg møtte,
du så meg, du møtte meg, du var min støtte.
Når vi holdt rundt hverandre sa jeg ofte at vi passet akkurat. Kroppene gikk så fint inntil hverandre. Høydene var perfekt. For kort tid siden var det du som kom med den samme kommentaren: ”Vi passer akkurat!”. Vi hadde masse fint sammen og hadde opparbeidet en intern humor og måte å prate på. Vi forstod hverandre. I tiden du har hatt det vanskelig kunne jeg ikke annet enn å støtte deg. Jeg savner deg veldig, men jeg trøster meg med at du har fred nå.
Dette var litt om oss og hva du har betydd for meg.
Jon Rune, jeg elsker deg og jeg tilgir deg!
Nå skal jeg ta et dikt som jeg synes passer og som forteller noe om Jon Rune og meg. Det er skrevet av Anna Kathrine Graff og heter:
”DU OG JEG”.
Jeg synger så mangen en jublende sang,
din vise har vemodets dæmpende klang.
Jeg eier den klingende latter endnu;
det roligste smil – det har du.
Jeg drømmer end under blomstrende trær,
maner meg lykken i solgyldent skjær.
Og elskoven har jeg, dens lyster og gru;
men hele dens alvor - har du.
Min gråt blir tit til et skjæmtende smil,
min tro har tillid og tusen tvil.
Den farligste tankeløshet har jeg,
Men klokskapen findes - hos deg.
Nu flygter den virksomme, støiende dag,
jeg sitter her træt efter glædens jag.
Og hele min længsel søker deg nu,
Ti freden – ja freden – har du.
Gun
mandag 10. november 2008
Bildegalleriet er nå ryddet i
Sjekk ut http://picasaweb.google.com/johnnypedia (ligger også link på høyre side). Har nå offentliggjort endel album som lenge har vært skjult pluss slettet en masse bilder som jeg fant irrelevante for denne minnebloggen.
Til alle som har bilder å dele: Vi har begrenset med plass (1 GB), så jeg foreslår å innføre en liten regel: Kun bilder der Jon Rune er med (gjerne sammen med andre selvsagt), med mindre du ser en meget god grunn til å ta med et og annet bilde hvor han ikke er med (fordi han har tatt det selv og det er et veldig bra bilde f.eks.). Dette er jo et minnegalleri for ham.
Da jeg ryddet, så jeg at mange av dere som har lagt inn bilder ikke har gjort dem offentlige. Skal dette minnegalleriet deles med andre, må dere ikke klikke av for "Ikke oppført" når dere oppretter nye album.
Det er et eget album som heter "Diverse" der dere kan legge enkeltbilder.
Til alle som har bilder å dele: Vi har begrenset med plass (1 GB), så jeg foreslår å innføre en liten regel: Kun bilder der Jon Rune er med (gjerne sammen med andre selvsagt), med mindre du ser en meget god grunn til å ta med et og annet bilde hvor han ikke er med (fordi han har tatt det selv og det er et veldig bra bilde f.eks.). Dette er jo et minnegalleri for ham.
Da jeg ryddet, så jeg at mange av dere som har lagt inn bilder ikke har gjort dem offentlige. Skal dette minnegalleriet deles med andre, må dere ikke klikke av for "Ikke oppført" når dere oppretter nye album.
Det er et eget album som heter "Diverse" der dere kan legge enkeltbilder.
lørdag 31. mai 2008
Jon Rune og Gyri Solumsmoens østentur 1994-95
Høsten og deler av vinteren 1994-95 dro Jon Rune og Gyri Solumsmoen på tur til India, Nepal, Thailand, Vietnam, Malaysia og Indonesia. Like etter at de kom hjem, intervjuet jeg Jon Rune på lydkassett mens han viste fram bildene de hadde tatt. Nå i år har jeg satt sammen bildene og lydopptaket til en video som kan sees her.
mandag 18. juni 2007
Ord til Jon Rune etter bisettelsen
Livet kan være vondt. Livet kan være vanskelig. Livet kan virke meningsløst. Noen kjenner dette mer på kroppen enn andre. Men å bestemme seg for å gjøre slutt på alt sammen virker ekstremt, selv om det sikkert er flere av oss som har vært inne på tanken.
Jon Rune var vel en person jeg ikke nødvendigvis forbinder med ekstreme handlinger. Men han hadde en del ekstreme tanker. Vi hadde ikke så ofte kontakt. Men selv om det kunne gå måneder mellom hver gang, fant vi alltid raskt tonen og var på bølgelengde. Og samtalen dreide som regel raskt inn på de store spørsmål i livet, dilemmaer og paradokser man står overfor, særlig hvis man har en hang og en evne til å se nettopp disse midt i det som er livet, det som for mange av oss andre stort sett fortoner seg som en jevn hverdag.
Jon Rune tenkte mye, og han tenkte ofte vanskelige tanker. Og han hadde mot til å forfølge dem. Ta dem på alvor. Det var alltid spennende å snakke med Jon Rune. På en paradoksal måte ble livet så nært når man snakket med ham. Paradoksalt, fordi han selv på mange måter sto litt på sidelinjen av livet. Han var ofte mer av en tilskuer enn en deltager. Dette snakket han også om selv. Jeg fikk ofte en følelse av at han til en viss grad levde gjennom andre. At han i så stor grad så seg selv utenfra, at han hadde vanskeligheter med å la seg oppsluke av tilværelsen. Han hadde alltid et behov for og et overskudd til å analysere, og dermed tror jeg ofte han gikk glipp av det umiddelbare og det spontane livet har å by på.
Selvmord er for de fleste av oss en ufattelig tanke. Jeg ser på det med en blanding av stor respekt og dyp forakt. Respekt fordi det representerer stort mot og besluttsomhet, den mest ekstreme måten å ta kontroll over eget liv på. Forakt fordi det er feigt, unødvendig og grusomt egoistisk. Den avmakten og skyldfølelsen mange av oss sitter igjen med, føler jeg er dypt urettferdig, og jeg skulle ønske Jon Rune kunne ta den med seg dit han er nå.
Jeg kommer til å huske Jon Rune fra den siste gangen vi var sammen. Det var på Sondre Lerche-konsert i Asker i høst. Konserten var strålende, vi hadde en hyggelig kveld, og fikk tid til en lang samtale om stort og smått da vi valgte å spasere fra Asker sentrum og hjem. Vi skiltes på Nesøya-broa, da jeg satte kursen hjemover. Siste kontakt var vel i halv fire-tiden, da jeg fikk en sms med spørsmål om jeg var kommet vel hjem. Det var ingenting denne natten som tydet på tungsinn eller depresjon utover det vanlige.
Vi hadde ganske lik holdning til livet, Jon Rune og jeg. Begge med en hang til det litt dystre og mørke. Men det må ha skjedd mye siden jeg så Jon Rune sist. Jeg hadde noe kontakt med ham rundt juletider, da han beklaget seg over øynene. Men at han, som hadde så mange gode venner, en så varm og støttende familie, og hadde så mange ressurser selv, skulle velge å løse problemene sine på denne måten, kommer jeg aldri til å skjønne. Jeg kan ikke se på det som noe annet enn en sykdom, som til slutt krevde livet hans. Tanken på at det kunne vært annerledes, at man kunne ha gjort noe, skulle ha gjort noe, velger jeg å avskrive, selv om den sitter i kroppen. Men takk for den du var, Jon Rune.
John Erik Lindgren
Jon Rune var vel en person jeg ikke nødvendigvis forbinder med ekstreme handlinger. Men han hadde en del ekstreme tanker. Vi hadde ikke så ofte kontakt. Men selv om det kunne gå måneder mellom hver gang, fant vi alltid raskt tonen og var på bølgelengde. Og samtalen dreide som regel raskt inn på de store spørsmål i livet, dilemmaer og paradokser man står overfor, særlig hvis man har en hang og en evne til å se nettopp disse midt i det som er livet, det som for mange av oss andre stort sett fortoner seg som en jevn hverdag.
Jon Rune tenkte mye, og han tenkte ofte vanskelige tanker. Og han hadde mot til å forfølge dem. Ta dem på alvor. Det var alltid spennende å snakke med Jon Rune. På en paradoksal måte ble livet så nært når man snakket med ham. Paradoksalt, fordi han selv på mange måter sto litt på sidelinjen av livet. Han var ofte mer av en tilskuer enn en deltager. Dette snakket han også om selv. Jeg fikk ofte en følelse av at han til en viss grad levde gjennom andre. At han i så stor grad så seg selv utenfra, at han hadde vanskeligheter med å la seg oppsluke av tilværelsen. Han hadde alltid et behov for og et overskudd til å analysere, og dermed tror jeg ofte han gikk glipp av det umiddelbare og det spontane livet har å by på.
Selvmord er for de fleste av oss en ufattelig tanke. Jeg ser på det med en blanding av stor respekt og dyp forakt. Respekt fordi det representerer stort mot og besluttsomhet, den mest ekstreme måten å ta kontroll over eget liv på. Forakt fordi det er feigt, unødvendig og grusomt egoistisk. Den avmakten og skyldfølelsen mange av oss sitter igjen med, føler jeg er dypt urettferdig, og jeg skulle ønske Jon Rune kunne ta den med seg dit han er nå.
Jeg kommer til å huske Jon Rune fra den siste gangen vi var sammen. Det var på Sondre Lerche-konsert i Asker i høst. Konserten var strålende, vi hadde en hyggelig kveld, og fikk tid til en lang samtale om stort og smått da vi valgte å spasere fra Asker sentrum og hjem. Vi skiltes på Nesøya-broa, da jeg satte kursen hjemover. Siste kontakt var vel i halv fire-tiden, da jeg fikk en sms med spørsmål om jeg var kommet vel hjem. Det var ingenting denne natten som tydet på tungsinn eller depresjon utover det vanlige.
Vi hadde ganske lik holdning til livet, Jon Rune og jeg. Begge med en hang til det litt dystre og mørke. Men det må ha skjedd mye siden jeg så Jon Rune sist. Jeg hadde noe kontakt med ham rundt juletider, da han beklaget seg over øynene. Men at han, som hadde så mange gode venner, en så varm og støttende familie, og hadde så mange ressurser selv, skulle velge å løse problemene sine på denne måten, kommer jeg aldri til å skjønne. Jeg kan ikke se på det som noe annet enn en sykdom, som til slutt krevde livet hans. Tanken på at det kunne vært annerledes, at man kunne ha gjort noe, skulle ha gjort noe, velger jeg å avskrive, selv om den sitter i kroppen. Men takk for den du var, Jon Rune.
John Erik Lindgren
tirsdag 22. mai 2007
Dikt til Gunnar
På far Gunnars 60-årsdag ble "livsverket" Havbjørn sjøsatt. Og Jon Rune lagde et dikt:Baby
Antakelig det mest useriøse bidraget hans til prosaens verden. Her laget han også meldodien selv. Hør sangen framført av Jon Rune og Jørgen Bjerke en gang tidlig på 90-tallet.
Dikt og dårskap + Rim og retorikk
Jon Runes bidrag til disse to utgivelsene er nå lagt ut i egen blogg. Du finner linken på høyre side under "Linker".
Det er satt musikk til to av diktene, "Toner i natten" og "Unnskyld frøken, vi De ha en drink?", der sistnevnte til og med har en musikkvideo. Det finnes også en video der Jon Rune deklamerer "Poker med djevelen". Denne kommer muligens senere.
søndag 20. mai 2007
James Bond
Hver høst blir en vennegjeng delt opp i lag der de skal lage hver sine videoer over et bestemt tema. Lagene får god tid til å planlegge opptakene men kun ett døgn på filming og redigering. I 2004 var temaet James Bond, og Jon Rune ble med på ett av lagene. Han laget manuset og sto for regien. Jeg, Jørgen Bjerke, ble spurt om å filme og redigere, noe som skjedde lørdag 18. september.Se videoen her.
torsdag 10. mai 2007
Jon Runes tekster på plateutgivelsen "Ørjan"
I 1995 ga Helge Karlsen (onkel Belge) ut CD'en "ØRJAN", hvor Jon Rune sto bak norsk tekst på hele ni av de tolv låtene på utgivelsen.
Les Helges historie om plateutgivelsen
Les tekstene og hør sangene
Helge Karlsen og Jørgen Bjerke
tirsdag 1. mai 2007
Treklang - nekrolog publisert i budstikka 4.mai 2007
Jon Rune er borte. Han valgte å forlate oss, og vi sitter igjen med en følelse av ensomhet, sorg, frustrasjon og allerede nå et enormt savn. Jon Rune ville blitt 38 år i dag den 4.mai.
Jon Rune ble nesten umiddelbart viktig for de menneskene han møtte – både i sitt virke som psykolog og som privat person.
Vi vet fra tilbakemeldinger på Ringerike sykehus og MST hvor han jobbet den siste tiden, samt fra medstudenter i Gøteborg, at hans faglige kvalifikasjoner utmerket seg. Hans arbeid fra studietiden ble brukt som gode eksempler til kommende studenter, og kvaliteten på hans arbeid i jobben var alltid svært grundig og reflektert.
Rune hadde drømmer og ambisjoner innen psykologien, og spesielt spennende var hans tanker og koblinger mellom den kognitive atferdsterapien og det kunstneriske som rollespill og teatersport.
Jon Rune la alltid mye omtanke i de gaver han ga til sin familie og sine venner – de var gjennomtenkte og personlige.
Vi føler et sterkt behov for å sette ord på de gaver han ga oss i livet som vil bli liggende igjen etter han og prege våre liv videre.
Hans første gave til oss var hans evne til empatisk lytting. Han var oppriktig interessert i andre mennesker og var genuint opptatt av deres tanker og ideer. Han var aldri tilgjort, noe som ga en umiddelbar forståelse av at han var ærlig og oppriktig. Jon Rune var opptatt av hvem - og ikke hva man var. Hans kunnskap og nysgjerrighet gjorde han til en fantastisk samtalepartner for oss i hans omgivelser. Dette var en gave vi vet mange lærte å sette stor pris på.
Den andre gaven var hans evne til å ta sine omgivelser med på en undring og en grubling rundt store og små dilemmaer. Han hadde en spesiell evne til å sette seg på siden av livet og dermed kunne observere og dele sine morsomme og unike betraktninger med oss andre. Han hadde også en egen evne til å fange øyeblikk og stemninger og sette oss i stand til å gjøre det samme. Han inspirerte oss til å legge merke til hverdagens små kuriositeter - hendelser man vanligvis overser i en hektisk hverdag.
Den tredje gaven han delte med oss den tiden han levde var hans evne til å vise omtanke, og tillate seg å være av betydning for sine venner og sin familie. I tillegg la han aldri skjul på hvor mye familien og vennene betydde for han. Han hadde en spesiell evne til å være tilstede for alle, uansett generasjon. I det ene øyeblikket samtalet han med de eldste, for etterpå å begi seg inn i ellevill lek til de minstes store begeistring. Barna elsket ”onkel lissen” fordi han evnet å gå inn i leken på deres premisser, og ikke som en voksen som hadde satt av fem minutter til lek med barna.
Den nest siste gaven vi vil trekke frem var kunstneren Jon Rune – dikteren, gjøgleren og skuespilleren som boblet under huden på han. Han hadde en lekenhet og en humor som smittet. Han var ingen vitsemaker, men han hadde en replikk og et blikk for det morsomme og underfundige som kunne ta pusten fra enhver. Han satte opp svært populære revyer i tiden mens han studerte i Gøteborg, og nå i vinter meldte han seg inn i et kor i Oslo. Den siste tiden jobbet han også med å omsette Machiavelli’s fyrsten om til dikt, og hans tidligere dikt lever gjennom oss som står tilbake.
Den viktigste gaven vi til slutt sitter igjen med er erfaringen av et unikt vennskap – et vennskap som var tilstede i alt vi foretok oss, sammen og hver for oss. Jon Rune avsluttet sin bryllups tale til oss for 12 år siden med ”Jacob og Lene, mine kjære; dere er mine beste venner, og det vil dere alltid være. Så til slutt vil jeg si til dere, som dere til presten sa; - I gode og onde dager, til døden skiller oss ad”
Takk for alt - vennskapet lever videre i oss.
Lene og Jacob Conradi
Jon Rune ble nesten umiddelbart viktig for de menneskene han møtte – både i sitt virke som psykolog og som privat person.
Vi vet fra tilbakemeldinger på Ringerike sykehus og MST hvor han jobbet den siste tiden, samt fra medstudenter i Gøteborg, at hans faglige kvalifikasjoner utmerket seg. Hans arbeid fra studietiden ble brukt som gode eksempler til kommende studenter, og kvaliteten på hans arbeid i jobben var alltid svært grundig og reflektert.
Rune hadde drømmer og ambisjoner innen psykologien, og spesielt spennende var hans tanker og koblinger mellom den kognitive atferdsterapien og det kunstneriske som rollespill og teatersport.
Jon Rune la alltid mye omtanke i de gaver han ga til sin familie og sine venner – de var gjennomtenkte og personlige.
Vi føler et sterkt behov for å sette ord på de gaver han ga oss i livet som vil bli liggende igjen etter han og prege våre liv videre.
Hans første gave til oss var hans evne til empatisk lytting. Han var oppriktig interessert i andre mennesker og var genuint opptatt av deres tanker og ideer. Han var aldri tilgjort, noe som ga en umiddelbar forståelse av at han var ærlig og oppriktig. Jon Rune var opptatt av hvem - og ikke hva man var. Hans kunnskap og nysgjerrighet gjorde han til en fantastisk samtalepartner for oss i hans omgivelser. Dette var en gave vi vet mange lærte å sette stor pris på.
Den andre gaven var hans evne til å ta sine omgivelser med på en undring og en grubling rundt store og små dilemmaer. Han hadde en spesiell evne til å sette seg på siden av livet og dermed kunne observere og dele sine morsomme og unike betraktninger med oss andre. Han hadde også en egen evne til å fange øyeblikk og stemninger og sette oss i stand til å gjøre det samme. Han inspirerte oss til å legge merke til hverdagens små kuriositeter - hendelser man vanligvis overser i en hektisk hverdag.
Den tredje gaven han delte med oss den tiden han levde var hans evne til å vise omtanke, og tillate seg å være av betydning for sine venner og sin familie. I tillegg la han aldri skjul på hvor mye familien og vennene betydde for han. Han hadde en spesiell evne til å være tilstede for alle, uansett generasjon. I det ene øyeblikket samtalet han med de eldste, for etterpå å begi seg inn i ellevill lek til de minstes store begeistring. Barna elsket ”onkel lissen” fordi han evnet å gå inn i leken på deres premisser, og ikke som en voksen som hadde satt av fem minutter til lek med barna.
Den nest siste gaven vi vil trekke frem var kunstneren Jon Rune – dikteren, gjøgleren og skuespilleren som boblet under huden på han. Han hadde en lekenhet og en humor som smittet. Han var ingen vitsemaker, men han hadde en replikk og et blikk for det morsomme og underfundige som kunne ta pusten fra enhver. Han satte opp svært populære revyer i tiden mens han studerte i Gøteborg, og nå i vinter meldte han seg inn i et kor i Oslo. Den siste tiden jobbet han også med å omsette Machiavelli’s fyrsten om til dikt, og hans tidligere dikt lever gjennom oss som står tilbake.
Den viktigste gaven vi til slutt sitter igjen med er erfaringen av et unikt vennskap – et vennskap som var tilstede i alt vi foretok oss, sammen og hver for oss. Jon Rune avsluttet sin bryllups tale til oss for 12 år siden med ”Jacob og Lene, mine kjære; dere er mine beste venner, og det vil dere alltid være. Så til slutt vil jeg si til dere, som dere til presten sa; - I gode og onde dager, til døden skiller oss ad”
Takk for alt - vennskapet lever videre i oss.
Lene og Jacob Conradi
tirsdag 24. april 2007
Mitt første bilde av Jon Rune
Jeg har funnet fram til et bilde av Jon Rune som nok er det første jeg har av ham. Bildet er fra 1970 og er trolig tatt i "Portnerboligen" på Solodden/Nesøya - hvor Gunnar og Else-Brit bodde på den tiden. Om noen skulle mene at jeg har "bommet" på hvem som er på bildet - så la meg få beskjed - men jeg mener bestemt at det må være Jon Rune som ettåring (eller litt under det).
fredag 20. april 2007
Hyllningsdikt til Procontra
Et dikt han har skrevet til vennegjengen Procontra, der bl.a. hans bror Kjetil er med:
http://www.procontra.nu/pro5jrkn.htm
http://www.procontra.nu/pro5jrkn.htm
Abonner på:
Innlegg (Atom)
