Ord til Jon Rune etter bisettelsen

Livet kan være vondt. Livet kan være vanskelig. Livet kan virke meningsløst. Noen kjenner dette mer på kroppen enn andre. Men å bestemme seg for å gjøre slutt på alt sammen virker ekstremt, selv om det sikkert er flere av oss som har vært inne på tanken.

Jon Rune var vel en person jeg ikke nødvendigvis forbinder med ekstreme handlinger. Men han hadde en del ekstreme tanker. Vi hadde ikke så ofte kontakt. Men selv om det kunne gå måneder mellom hver gang, fant vi alltid raskt tonen og var på bølgelengde. Og samtalen dreide som regel raskt inn på de store spørsmål i livet, dilemmaer og paradokser man står overfor, særlig hvis man har en hang og en evne til å se nettopp disse midt i det som er livet, det som for mange av oss andre stort sett fortoner seg som en jevn hverdag.

Jon Rune tenkte mye, og han tenkte ofte vanskelige tanker. Og han hadde mot til å forfølge dem. Ta dem på alvor. Det var alltid spennende å snakke med Jon Rune. På en paradoksal måte ble livet så nært når man snakket med ham. Paradoksalt, fordi han selv på mange måter sto litt på sidelinjen av livet. Han var ofte mer av en tilskuer enn en deltager. Dette snakket han også om selv. Jeg fikk ofte en følelse av at han til en viss grad levde gjennom andre. At han i så stor grad så seg selv utenfra, at han hadde vanskeligheter med å la seg oppsluke av tilværelsen. Han hadde alltid et behov for og et overskudd til å analysere, og dermed tror jeg ofte han gikk glipp av det umiddelbare og det spontane livet har å by på.

Selvmord er for de fleste av oss en ufattelig tanke. Jeg ser på det med en blanding av stor respekt og dyp forakt. Respekt fordi det representerer stort mot og besluttsomhet, den mest ekstreme måten å ta kontroll over eget liv på. Forakt fordi det er feigt, unødvendig og grusomt egoistisk. Den avmakten og skyldfølelsen mange av oss sitter igjen med, føler jeg er dypt urettferdig, og jeg skulle ønske Jon Rune kunne ta den med seg dit han er nå.

Jeg kommer til å huske Jon Rune fra den siste gangen vi var sammen. Det var på Sondre Lerche-konsert i Asker i høst. Konserten var strålende, vi hadde en hyggelig kveld, og fikk tid til en lang samtale om stort og smått da vi valgte å spasere fra Asker sentrum og hjem. Vi skiltes på Nesøya-broa, da jeg satte kursen hjemover. Siste kontakt var vel i halv fire-tiden, da jeg fikk en sms med spørsmål om jeg var kommet vel hjem. Det var ingenting denne natten som tydet på tungsinn eller depresjon utover det vanlige.

Vi hadde ganske lik holdning til livet, Jon Rune og jeg. Begge med en hang til det litt dystre og mørke. Men det må ha skjedd mye siden jeg så Jon Rune sist. Jeg hadde noe kontakt med ham rundt juletider, da han beklaget seg over øynene. Men at han, som hadde så mange gode venner, en så varm og støttende familie, og hadde så mange ressurser selv, skulle velge å løse problemene sine på denne måten, kommer jeg aldri til å skjønne. Jeg kan ikke se på det som noe annet enn en sykdom, som til slutt krevde livet hans. Tanken på at det kunne vært annerledes, at man kunne ha gjort noe, skulle ha gjort noe, velger jeg å avskrive, selv om den sitter i kroppen. Men takk for den du var, Jon Rune.

John Erik Lindgren