Treklang - nekrolog publisert i budstikka 4.mai 2007

Jon Rune er borte. Han valgte å forlate oss, og vi sitter igjen med en følelse av ensomhet, sorg, frustrasjon og allerede nå et enormt savn. Jon Rune ville blitt 38 år i dag den 4.mai.

Jon Rune ble nesten umiddelbart viktig for de menneskene han møtte – både i sitt virke som psykolog og som privat person.

Vi vet fra tilbakemeldinger på Ringerike sykehus og MST hvor han jobbet den siste tiden, samt fra medstudenter i Gøteborg, at hans faglige kvalifikasjoner utmerket seg. Hans arbeid fra studietiden ble brukt som gode eksempler til kommende studenter, og kvaliteten på hans arbeid i jobben var alltid svært grundig og reflektert.
Rune hadde drømmer og ambisjoner innen psykologien, og spesielt spennende var hans tanker og koblinger mellom den kognitive atferdsterapien og det kunstneriske som rollespill og teatersport.

Jon Rune la alltid mye omtanke i de gaver han ga til sin familie og sine venner – de var gjennomtenkte og personlige.
Vi føler et sterkt behov for å sette ord på de gaver han ga oss i livet som vil bli liggende igjen etter han og prege våre liv videre.

Hans første gave til oss var hans evne til empatisk lytting. Han var oppriktig interessert i andre mennesker og var genuint opptatt av deres tanker og ideer. Han var aldri tilgjort, noe som ga en umiddelbar forståelse av at han var ærlig og oppriktig. Jon Rune var opptatt av hvem - og ikke hva man var. Hans kunnskap og nysgjerrighet gjorde han til en fantastisk samtalepartner for oss i hans omgivelser. Dette var en gave vi vet mange lærte å sette stor pris på.

Den andre gaven var hans evne til å ta sine omgivelser med på en undring og en grubling rundt store og små dilemmaer. Han hadde en spesiell evne til å sette seg på siden av livet og dermed kunne observere og dele sine morsomme og unike betraktninger med oss andre. Han hadde også en egen evne til å fange øyeblikk og stemninger og sette oss i stand til å gjøre det samme. Han inspirerte oss til å legge merke til hverdagens små kuriositeter - hendelser man vanligvis overser i en hektisk hverdag.

Den tredje gaven han delte med oss den tiden han levde var hans evne til å vise omtanke, og tillate seg å være av betydning for sine venner og sin familie. I tillegg la han aldri skjul på hvor mye familien og vennene betydde for han. Han hadde en spesiell evne til å være tilstede for alle, uansett generasjon. I det ene øyeblikket samtalet han med de eldste, for etterpå å begi seg inn i ellevill lek til de minstes store begeistring. Barna elsket ”onkel lissen” fordi han evnet å gå inn i leken på deres premisser, og ikke som en voksen som hadde satt av fem minutter til lek med barna.

Den nest siste gaven vi vil trekke frem var kunstneren Jon Rune – dikteren, gjøgleren og skuespilleren som boblet under huden på han. Han hadde en lekenhet og en humor som smittet. Han var ingen vitsemaker, men han hadde en replikk og et blikk for det morsomme og underfundige som kunne ta pusten fra enhver. Han satte opp svært populære revyer i tiden mens han studerte i Gøteborg, og nå i vinter meldte han seg inn i et kor i Oslo. Den siste tiden jobbet han også med å omsette Machiavelli’s fyrsten om til dikt, og hans tidligere dikt lever gjennom oss som står tilbake.

Den viktigste gaven vi til slutt sitter igjen med er erfaringen av et unikt vennskap – et vennskap som var tilstede i alt vi foretok oss, sammen og hver for oss. Jon Rune avsluttet sin bryllups tale til oss for 12 år siden med ”Jacob og Lene, mine kjære; dere er mine beste venner, og det vil dere alltid være. Så til slutt vil jeg si til dere, som dere til presten sa; - I gode og onde dager, til døden skiller oss ad”

Takk for alt - vennskapet lever videre i oss.

Lene og Jacob Conradi